Historien om Oase

Jens-Petter Jørgensen var en av initiativtakerne og leder for Oase-bevegelsen i over 20 år. Her forteller han om bakgrunnen for hvordan Oase-bevegelsen oppsto. Historien er hentet fra biografien hans «Sant om Livet» skrevet av Sten Sørensen, etter tillatelse fra Hermon Forlag.

Beskrivelse av miljøet Oase-bevegelsen vokste opp i

På 1970-tallet var ungdom ganske bevisste, og folk sto på barrikadene for det de trodde på. De kristne som hevet røsten, ble utfordret både av politiske radikalere og reflekterte humanetikere. I denne tiden var det stemning for storpolitisk opprør med høy temperatur i debatten i forkant av folkeavstemning for eller mot EF (EU). I det hele tatt hadde ungdommen meningers mot. Studentprester på universitetet engasjerte seg også. Det var en åndskamp mellom rett og galt, mellom høyre og venstre. Studentene demonstrerte med store plakater og roperter.

Midt oppi dette kjente Jens-Petter Jørgensen og flere av hans kolleger i Laget, at det viste seg å være svært vanskelig å nå ut med evangeliet. Det var en utfordrende tid å være skolelagssekretær eller studentprest. De måtte arbeide hardt og stå på for å støtte de kristne ungdommene på ungdomsskoler, videregående skoler, høyskoler og universitet. De kristne trengte inspirasjon til å stå for troen sin og vinne nye. 

 

Dette skulle vise seg og bli starten på Oase-bevegelsen. Når Jens Petter Jørgensen var ærlig med seg selv, kjente han at det harde åndeligeklimaet gjorde arbeidet tungt. Han kjente at han manglet den nødvendige kraften til å trenge igjennom motstanden og åndskampen som de ble møtt med i arbeidet med å bringe ut evangeliet.

Flere av Jens-Petters venner og kolleger følte på det samme: Oddvar Søvik, Jan Gossner, Thor Hesselberg, Olav Garcia de Presno, Øystein Garcia de Presno, Thomas Bjerkholt, Johan Østerhus og Kirsti Mosvold – bare for å nevne noen. Jens-Petter husker godt følelsen av håpløshet: – Skulle vi i det hele tatt nå ut med det vi trodde på, visste vi at vi måtte ha noe mer å komme med. Vi trengte kraften fra det høye. Slik situasjonen var, kjente vi nesten at vi ble motløse. Oddvar Søvik sa det som mange av oss tenkte: «Hvis ikke det skjer noe med oss nå, så gir vi opp dette prosjektet».
Åndskampen var så sterk og motsetningene var så tydelige. Det førte oss inn i en nød. En nød for våre ikke-kristne venner og en nød på vegne av evangeliet. Hvorfor skulle det være så vanskelig å vinne mennesker for Jesus? I denne nøden begynte vi å søke Gud. Vi hadde bare en så inderlig lengsel etter å gjøre det vi var kalt til. Det var denne nøden som skulle lede Jens-Petter og vennene hans inn i karismatikken. De var ikke drevet av et behov for sterke åndelige opplevelser eller et ønske om å bli pinsevenner.

Man kunne lese i aviser blader og bøker om hvordan Gud møtte mennesker med nytt liv rundt om i verden som var blitt fornyet. Han fylte dem med sin Ånd og øste ut av sine gaver. Det interessante var at det skjedde på tvers av alle kirkesamfunn. Og over hele verden. Det nådde den katolske kirken, den anglikanske kirken og den lutherske kirken. Alle de store historiske kirkene var berørt av dette. Det gjorde at de lutherske ungdommene bare fikk en enda sterkere lengsel etter å oppleve Guds kraft.

Jens Petter forteller: «Vi kom ikke på å søke etter Guds kraft hos pinsevennene. I stedet begynte vi å studere Bibelen. Vi hadde bakgrunn var fra en akademisk kirkelig sammenheng, der det å være bibeltro og ha rett teologi var viktig. Det var imidlertid mindre rom for erfaring. Egentlig er ikke dette typisk for Martin Luther, for han var nok mer opptatt av å gjøre opplevelser med Gud, enn det vi tenker. Likevel har den lutherske kirke vært lite erfaringsbasert, og etter min mening har det til tider vært lagt altfor stor vekt på det objektive. Nå kunne vi altså lese vitnesbyrd om at det var mulig å gjøre konkrete erfaringer med Gud. Dessuten inviterte Hans Jakob Frøen og Aril Edvardsen utlendinger til Norge som hadde sterke åndelige erfaringer. Vi leste om dem også, og det var sikkert med å bane vei for den bevegelsen som skulle oppstå.

De utlendingene som var representanter for den karismatiskevekkelsen, gjorde det ikke lett for Jens-Petter og noen av vennene hans. Det var et kultur-gap som skilte dem. Noen av dem som kom, var direkte «uspiselige». Jens-Petter begynte å lure på hvor store kameler han måtte svelge for å oppleve Guds kraft: «Noen av de representantene vi møtte fra denne karismatiske bevegelsen, var fra noe som het Full Gospel Businessmen. Etter å ha vært på møte med dem, var jeg veldig frustrert. Stilen på møtet og banalitetene som talerne serverte, provoserte meg kraftig. De omtalte norsk kristenliv på en måte som var helt motbydelig. De snakket som om det ikke skulle være kristne i Norge i det hele tatt. Både form og innhold skapte en aversjon i meg, og mitt indre reiste seg i protest. Jeg ble fortvilet. Var dette den veien jeg måtte begi meg inn på for å oppleve Guds kraft? Jo mer jeg prøvde å distansere meg fra denne ulutherske undervisning om åndsdåpen og hvilke enorme forandringer det hadde skapt i deres liv, jo mer kjente jeg en dyp lengsel i mitt eget hjerte etter å oppleve realiteten i det de vitnet om. De bar med seg noe gudgitt som ingen kunne ta fra dem. Vi måtte finne ut hva det var.

Søkte i Bibelen

Både Jens-Petter og vennene hans var bibelkyndige personer. Derfor ble de overrasket når de nå begynte å studere dette temaet i Bibelen. Hvordan hadde de klart å unngå å legge merke til alle løftene om hva Den Hellige Ånd ønsker å gjøre i den enkelt troende og i menigheten? De leste om hvordan Ånden på pinsedag tok bolig i disiplene på en permanent måte. For disiplene var det å motta Åndens gave en helt bevisst erfaring. Midt i deres svakhet kom Ånden til syne og ga seg til kjenne i deres liv på en slik måte at det ga konkrete utslag. De spurte: «Hva mener Skriften med «Åndens fylde»? Resultatet av fylden var: frimodighet i vitnesbyrd og forkynnelse om Jesu mektige gjerninger. I tillegg kunne vi lese at det resulterte i praktiske kjærlighetshandlinger, omsorg i fellesskapet og utholdenhet i tjenesten. Paulus skriver til galaterne: «Har dere fått livet ved Ånden, så lev ved Ånden!» Var det ikke nettopp dette vi trengte? Derfor samlet vi oss og begynte å be om at Ånden skulle manifestere seg i våre liv. Vi fortsatte å lese om vekkelse, høre vitnesbyrd og være i bønn.

Noen ganger var Jens Petter og vennene sammen og ropte til Gud, andre ganger var de bare stille. Men de sa til Gud: «Dette trenger vi for å utføre det oppdrag du har kalt oss til.» Det var ikke åndsdåp vi søkte, slik pinsevennene uttrykker seg, for de hadde jo ikke noen «pinsevennteologi». De søkte Åndens fylde, kraft og liv, for de ville erfare Guds kraft til liv og tjeneste. Det var ikke lenger tilstrekkelig med god teologisk ballast og trening i strategi og administrasjon. Ånd måtte bekjempes med ånd, og det var nettopp denne åndskraften mange av oss følte at vi manglet.

I venneflokken skjedde det noe helt konkret i disse forbønnshandlingene, og mange kunne med troverdighet snakke om et «før» og «etter». Åndens konkrete gjerning artet seg forskjellig hos den enkelte. Noen fikk opplevelsen av at Bibelens ord ble levende på en helt ny måte, andre ble fylt med en ny trang til å være mer i bønn, noen opplevde en ny glede i tjenesten de sto i, mens andre igjen ble fylt av en overveldende kjærlighet til andre kristne. Det var også noen som opplevde at de «typiske nådegavene» kom i funksjon. Dette ble starten på en prosess som skulle ta tak i dem og forandre dem.
Gud fornyet ikke etter samme «oppskrift», men behandlet menneskene individuelt – alt etter hvilke behov de hadde. Opplevelsen av at Gud handlet blant dem var overveldende.

Noen ganger grep Han inn på en kraftig måte og manifesterte seg der og da gjennom å utruste noen med nådegaver. Andre ganger virket Ånden på dem over tid og det ga også store utslag. Den indre lengselen etter mer av Guds kraft hadde gjort noe med disse unge mennene. De var under tretti å alle sammen. I denne prosessen søkte de Gud i fellesskap og opplevde at Han svarte dem. Ikke minst ble de mer bevisst på at Guds Ånd bodde i dem, og at Han ville handle gjennom dem og bruke dem. Jens-Petter brant etter å få spre dette som de hadde fått oppleve med Gud. – Etter at jeg selv hadde opplevd hvilken berikelse fornyelsesvekkelsen var for meg i mitt hverdagsliv og tjeneste, ønsket jeg virkelig å dele dette med andre kolleger og medkristne.

Det vi hadde opplevd, måtte ikke bare bli noe for en håndfull kristne i utkanten av den etablerte kirken. Nei, dette måtte inn i kirkene og bedehusene – inn i hovedstrømmen av vår store lutherske kirke. Kanskje vi kunne holde et seminar om dette?

Hellig ånd-seminaret i Storsalen

Han tok disse tankene opp med daværende hovedprest i Oslo Indremisjon, Hans Chr. Lier. Han hadde gått åpent ut og fortalt at han hadde opplevd en sterk åndelig fornyelse gjennom den karismatiske vekkelsen. Han holdt regelmessig møter på søndag kveld i Bogstadveien kapell under mottoet «Gud har mer å gi!». Sammen med Hans Jakob Frøen ble de til og med kontaktet av en hovedstadsavis. De to var avbildet og intervjuet under overskriften «Statskirkeprester taler i tunger». Da Jens Petter Jørgensen kontaktet Lier angående et Helligånd- seminar, ble han tent for ideen.

Jens-Petter og gruppen rundt ham skulle inviterte venner og kolleger for å dele hva de hadde opplevd med Herren. De beregnet at kanskje 100–200 mennesker ville komme på en slik samling. Den konkrete planleggingen begynte og de fikk lånt et lokale. Lite ante de hva de var i ferd med å sette i gang. Dette arrangementet vokste mellom hendene på dem. Som ild i tørt gress spredte nyheten seg om seminaret som skulle holdes om «Åndens gjerning i liv og tjeneste». De hadde rørt ved noe hos kristenfolket og det var en eksplosiv interesse. Pågangen av påmeldte var så stor at de måtte forandre møtested fire eller fem ganger.

Faksmile fra Vårt Land 21.februar 1977.

Til slutt var det hele 1 200 som ønsket å delta, og da måtte det stenges for ytterligere påmeldinger. Seminaret ble holdt i Storsalen i Oslo, i den store «Indremisjonens høyborg». Lokalet var sprengfullt. Allerede på åpningsmøtet møtte Gud forsamlingen så direkte og sterkt at den teologiske og kirkepolitiske debatten kom helt i skyggen. Høykirkelig antrukket i rundsnipp og med et svært kors rundt halsen talte Jan Gossner om at Ånden ville ta oppgjør med den enkeltes liv. Det var elementer i deres liv som var til hinder for Åndens gjerning. Han forkynte at det ikke fantes noen snarvei til åndelig fornyelse – veien dit gikk gjennom bot og omvendelse.

Videre holdt han en sterk tale om at vekkelsen begynner med Guds folk. Hvordan kan de kristne forvente at andre skal komme til omvendelse, når de selv lar sine liv skjemmes av stygge synder som får ligge uerkjent og ubekjent? Alle ville ha vekkelse og fornyelse, men var folk villige til å gå den nødvendige veien via bot og omvendelse? Han forkynte også at de troende måtte gå inn i en stedfortredende bot for folk og dele Herrens nød over de frafalne og ugudelige. Han pekte på synd som det ikke ble tatt oppgjør med: ukjærlighet, hardhet, baktalelse, sladder, materialisme, havesyke og seksualliv utenfor de gudgitte rammer.

Voldsomme reaksjoner

Jens-Petter kommer aldri til å glemme reaksjonen i salen: – Talen slo ned i forsamlingen. Det dirret i salen. Etter talen var det ikke tid for å gi ordet fritt til meningsytringer; det var tid for å be om nåde. Kyrie Eleison! Herre forbarm deg over meg! Herre forbarm deg over vårt folk og vår kirke. Akkurat da tenkte de fleste på sine egne liv. Store deler av forsamlingen lå på kne og gråt over sine synder. De hadde nok med å svare Gud direkte på synd som Han åpenbarte i deres liv. Mange måtte be en bror eller søster om tilgivelse, og mange trengte skriftemål etterpå. Noen forlot salen for å oppsøke nærmeste telefonkiosk – de hadde viktige samtaler som måtte tas. Det ble kø foran telefonboksene i området. Det ble sagt at folk sto i kø for å ringe hjem til ektefelle, barn eller en kollega. Mange ville be om tilgivelse for synd som de var blitt minnet på. De måtte ta et oppgjør, for de kunne ikke fortsette slik. Dermed ble de renset av Gud. I forkant av seminaret hadde også vi som skulle lede det, selv vært i bønn.

Allerede da ble lyset kastet på våre egne liv, og vi måtte gå gjennom en ærlig bot. Vi måtte omvende oss og be på våre knær om at Gud måtte være oss nådig. Også vi kjente på et behov for å skrifte konkret for våre synder og be hverandre om forlatelse. Dette var smertefullt og godt på samme tid. Det vi så for oss som en sterk åndelig fornyelse, med mer av Guds kraft over liv og tjeneste, begynte med syndsbekjennelse og syndstilgivelse. Det la et godt fundament for resten av seminaret. Hvilken allsang det ble etterpå! Lovsangen fra mennesker som hadde delt sin synd og smerte med Jesus, og som hadde møtt Hans tilgivende kjærlighet, fikk en ny klang. Utover på seminarets møter, ble det sunget inderlig: «Takk for Getsemane, takk for Golgata, takk for oppstandelsen, takk at Du lever nå!»
Gud kom over forsamlingen med sin Ånd og kraft. Mange fikk for første gang høre tungetale og profetisk gave i en forsamling. Det var også mange som fikk oppleve at Gud utrustet dem med Åndens gaver. Folk ble oppmuntret og inspirert til å fortsette sin tjeneste sin med stor frimodighet. Dette første Helligånd-seminaret kan oppsummeres med ordene bot, lovsang og utrustning.

Vekkelse midt i kirken

Det var ikke rart at dette seminaret skapte reaksjoner. Noe slikt hadde ikke hendt før – Ånden falt over lutheranerne midt foran Hallesbys prekestol. Dette skjedde midt i en luthersk konservativ sammenheng. Det virket som om Herren hadde sin strategi: Dette skulle skje midt i kirken. Midt i «hovedkvarteret » falt pinseilden. Her var prester og biskoper fra kirken til stede. Mye var nytt for mange, blant annet sang i Ånden – tungetalen ytret seg i sang. Lovsangen som oppsto var annerledes og ny. Det ble ikke bare sunget for hverandre om Hans godhet, men sangene ble sunget til Gud. Folk ga gjensvar på Hans nåde og Hans kjærlighet. Det var noe helt annet enn å synge trossannheter til hverandre. Det kom dessuten tungebudskap og tydning, og forbønnen fikk en helt ny plass. Under forbønnshandlingen var den profetiske gaven i bruk, og folk fikk oppleve å få hilsninger fra Gud der Han talte rett inn i deres liv. Dette var overveldende og helt nytt for de frammøtte.
Jens Petter husker de som ledet seminaret, prøvde å holde litt igjen:– Vi var restriktive, for vi ville at alt skulle skje i kontrollerte former. Ingen slapp til mikrofonen uten først å ha fortalt i hvilken retning det vedkommende skulle si, gikk. Dette var vi uvante med, og vi kjente et behov for orden, for ingen av oss hadde pinsebakgrunn med erfaring fra slike møter. Derfor visste vi lite om hvordan dette skulle foregå, og det er mulig vi kontrollerte dette litt vel mye. For oss var dette uansett et overveldende gjennombrudd. På denne tiden var det virkelig overraskende at det var mulig at slike ting kunne finne sted i en luthersk sammenheng. I våre dager er det ikke uvanlig at slikt skjer i mange ulike kristne «leirer». Lovsang, tilbedelse og forbønn er blitt ganske vanlig nå, men den gang var det knapt nok vanlig hos pinsevennene. Hvilken begeistring det derfor ble over å oppleve Guds tilstedeværelse! Mange års lengsel og søken ble besvart av Gud. Opplevelsen av den åndskampen de sto i, ble forandret. Gud var med. De kjente igjen Hans handlinger fra Skriften.
Alt det som skjedde av åndelige manifestasjoner og opplevelser måtte kunne forsvares ut i fra Bibelen. Hvordan skulle de forstå det som nå skjedde? Selv om det teologiske ikke var framtredende i denne konferansen, ble det likevel tatt noen teologiske oppgjør, som tydeliggjorde hva bevegelsen skulle stå for. Pinsevennene så på tungetale som tegnet på at man var åndsdøpt. Slik var ikke Oase-bevegelsen. Her ble det sett mye videre på opplevelser med Den Hellige Ånd. Den første tiden i Oase ble det undervist ganske mye om hvordan man skulle forstå læren om Den Hellige Ånd og Åndens virkning i menneskers liv.

Jens Petter forteller : – Det var viktig for oss å få fundamentert at det som nå skjedde iblant oss var på trygg bibelsk grunn. Oddvar Søvik holdt et foredrag der hele Åndens gjerning ble plassert i rett sammenheng. Det ble ikke fokusert på dette emnet for å være taktisk, men for å bygge en trygghet i forhold til vår egen kirke og vår egen sammenheng. Både indirekte og direkte tok han et oppgjør med klassiske pinsevenners åndsdåpslære: Han underviste at opplevelser med Ånden kunne være mye mer variert enn det pinsevennene lærte. Vi trengte å erfare Guds Ånd som har tatt bolig i oss og som vil virke i våre liv, men vi trodde at erfaringen av å være fylt av Ånden arter seg på mange forskjellige måter i forskjellige situasjoner. Resultatet skal alltid være at Jesus blir forherliget. Opplevelsen av Den Hellige Ånd var det ingen fast oppskrift på. Ånden møtte den enkelte individuelt. Vi hadde ikke tro på å be folk igjennom til åndsdåp, slik det var klassisk hos pinsevennene, men vi ba for hverandre hele tiden både på norsk og i tunger. Tungetale ble ikke sett på som et særlig tegn. På de senere Helligånd-seminarene ble det holdt flere bibeltimer om Den Hellige Ånd
Oppstarten av Oase-bevegelsen

Dette ble oppstarten til Oase-bevegelsen. Jens Petter forteller: – Hadde noen kommet og fortalt meg i min ungdom at jeg en dag skulle bli leder for en stor karismatisk fornyelsesbevegelse i Den norske kirke, ville jeg ha protestert høylytt. Jeg hadde verken legning eller interesse som skulle tilsi noe i den retningen. Like fullt ble jeg daglig leder i Oase-bevegelsen. Jeg var veldig bevisst på at jeg var tilskuer til noe Gud gjorde i mennesker, det var Hans verk. Gjennom de store «SommerOasene» skulle tusenvis få et møte med Jesus. Det ble holdt store sommerkonferanser, men også fortsatt regionale og lokale Oase–møter. Mange fikk møte Jesus til frelse og helbredelse, og mange fikk ny frimodighet i hverdagsliv og tjeneste og opplevde å bli fornyet

Ryktene gikk om alt det som skjedde i Oase-sammenheng. Media framstilte det noe ensidig, for det ble mye snakk om tungetale, løftede hender og ekstraordinære nådegaver. Det var kanskje ikke så rart, for dette var jo veldig uvant å se i tradisjonelle kirkelige kretser. Men den karismatiske vekkelsen var så mye mer enn det. For Jens-Petter var det frustrerende at det i visse kretser ble lagt så ensidig vekt på nådegaven å tale i tunger. Det ble «den store» nådegaven. Han syntes det var noe smalsporet, for Ånden gjorde så mye mer i folks liv.

Helligånd-seminaret startet i Storsalen fredag og lørdag. På søndag flyttet man over til Domkirken og Trefoldighetskirken. Meget strategisk når man ønsker å nå kirken sentraltmed budskapet om Åndens nye liv. Den folkekjære og populære presten, Hans Christian Lier talte i Domkirken på søndagens høymesse. Etter prekenen fikk en ung teologisk student et profetisk budskap han gjerne ville dele med menigheten. Gudstjenestelederen var litt usikker hvor i liturgien dette skulle plasseres, men endte opp med å slippe det til under «kunngjøringene». Det ble kanskje den viktigste «kunngjøringen » den søndagen? Seminarets avslutningsmøte fant sted i en fullsatt Trefoldighetskirke på kvelden, og da var også pressen til stede. Journalisten i en av hovedstadsavisene skrev: «Jeg vet ikke hva dette er, men sangen gir meg frysninger på ryggen – ett eller annet fra Himmelen som faller ned.»

Bilde fra Hellig Ånd seminaret i 1977

Dagen etter, mandag formiddag, begynte telefonen å kime hos Oase-ledelsen. De ringte fra Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Bodø. «Alle» ville ha «Helligånd-seminar » i byene sine. Det var tydelig en tørst i de mange kirkene og forsamlingene rundt om i landet etter å få oppleve mer av hva Ånden har å gi. På de mange kommende Helligånd-seminarene manifesterte Gud seg på forunderlig vis, og mange mennesker ble forandret i møte med Gud